KRISE

Krise i VIKING fotballklubb, KRISEmøter? Jeg må si meg litt trekkt av dårlig ordbruk. På nyhetene på mandagskveld fikk jeg servert følgende. En flystyrt der antagelig over 200 mennesker har omkommet. AIR FRANCE som tilbyr krisehjelp til stakkars pårørende som er i dyp fortvilelse og sorg. Neste nyhet er at det er krise i VIKING FOTBALLKLUBB, KRISE?? Ove Rössler elle hva han nå heter er hatet mer enn noensinne. Det er selvfølgelig trasig, dumt, irriterende, kjipt, trist, kanskje også idiotisk at VIKING taper 3-0 mot Vålerenga, men KRISE? neppe, jeg kjenner jeg blir trekkt og ganske irritert. Det som er KRISE er at fotballen tar så mye tid og plass at andre "mindre viktige" nyheter som flystyrter, krig, sult osv blekner i forhold til KRISEN i VIKING og for ikke å snakke om pengeKRISA i STABÆK... Det er forøvrig ingen KRISE i VIKING leste jeg nå... Puh, hvilken lettelse...

Korsveien

Siden sist har eg byrja i ny jobb, nemleg i Torvastad menighet på Karmøy. Eg er ansatt i ei 100% kateketstilling og har fått statusen Menighetspedagog. Mitt hovedansvar er trosopplæring i barneskulen. Dagens kristendomsundervisning er ikkje slik den ein gang var. Det har gått frå at vi på barneskulen nermast bad i klasserommet, til at bordvers nermast er forbudt. Det fører til at dei borna som blir døypte i dag ikkje får nok undervisning, om dei ikkje har utrulig flinke foreldre eller sender borna på sundagsskulen. Dermed må vi som kyrkje lage noko som heiter dåpsskole, og som prøver å lære borna litt meir om kyrkja, Jesus og andre viktige hendingar i bibelen. Mange konfirmantar har ikkje peiling på kvifor vi feirer de forskjellige høgtidene, og vi merker på konfirmantene at dei veit mindre og mindre.

Så eg vi oppfordre dykk til å be for trosopplæringen her på Torvastad og ellers i landet... Me vil jo helst ha alle med på korsveien!

Har eg nokre leserar?

Eg ser at eg ikkje har oppdatert på alt for lenge! Sidan eg faktisk skal gå nå om 2 minutt, blir dette det korteste innlegget i historia....

Vi har sunget julen inn allerede ( på CD)

Da er Voice of Joy sitt første julealbum ute (fra i morgen av)

Dette er årets julegave, til seg selv og/eller til andre! Plata er vakkert satt sammen, av gamle og nye julesanger! Løp å kjøp...

Borte bra men hjemme best? ja, d trur eg

Det har vel aldri vore ein hemmlighet at ein karmøybu vil him! Nå har eg tatt skritte å flytta him, på ubestemt tid! Eg trudde at å flytta him sko bli kjedlikt å hadde igronn innfonne meg me et rolikt år, långt vekke frå storbyen (les: Oslo).

Faktum e at når ein flytta him, bjunda i 100% jobb, bjunda i 100% Voice of Joy og i tillegg ønske å ha tid te venner og familie, blir livet långt i frå ensomt å kjedlikt. Dagane går, elle rettare sagt fyke. Eg har lite å ingen tid te å kjeda meg! Klart at eg savna Oslo, å mine herligge venner (les: Hilde) der, men eg trivs hima, å ser lyst på vinteren. Eg har vore i Oslo ein gong itte i haust, å ska te oslo neste helg, men utenom d, har eg stort sett vore hima å i Stavanger i helgene.

Voice of Joy e så utrulikt kjekt. Der trivs eg både musikalsk og sosialt. Me e ferigge me nye julaplata, så eg går imot desember med masse å jera, faktisk så masse at eg seie opp jobben sånn at eg frå og me 15 desember har fri...hehe, eg har og fått meg nye jobb så eg bjunda på i Januar. D e som MENIGHETSPEDAGOG (oi, d hørrtes flott ut) i TORVASTAD MENIGHET. Eg trur d vil bli utfordrandes å spennande, men og vållsåmt kjekt. For å broka orene te an Jan Egil, det må jo vara drømmejobben, å JA, eg håpa d! Så livet mitt e bra... eg trivs hima me na mamma å pappa å Tørres, å me an little Svein som et lyspunkt i tilværelsen. At d sko vara så kjekt å vara tante... D hadde eg aldri trutt!

Her e et bilde frå VEA, hjem kjære hjem.... til vi sees igjen!

7 år....

I dag e 7 år si an"far" (morfar) Didrik "dikke" Østhus døde. Eg følte eg hadde behov for å skriva et elle aent innlegg om det i dag. Eg huska dagen godt. Hjelpepleierklassen hadde vore i haugesund på et krisesenter på besøk, å eg hadde lånt audien. På vei him, kjørte me innom Vea me bilen. Eg huska eg passerte na tante Lillian på vei ner (hu va på vei te pappa for å sei at an far va dårligge). Eg sat an barra inn i garasjen, å slengte nukklane inn. Så kjørte me te Åkra igjen på skuel. Eg hadde fått meg nye mobil, i den tiå me ikkje konne få sama nommere, så eg hadde to stk me meg i ransel. Eg kjørte him me na Inger Marie, å i det hu sko sleppa meg av me na Mor såg eg flage va på halve stång. Då visste eg at an Far va dø. I tillegg va d pappa sin 45 års dag. Så d va møkje som sjedde den dagen.

An far hadde hatt kreft et halvt år, å låg igronn på d sista. Før den ti hadde an skranta reint fysisk, å sat i rullestol. Men ingen hadde trudd at han sko dø så tidlikt, på gronn av at an va ein harhaus å hadde et knallgodt hjerta. Me hadde frykta at an kom te å ligga øve sommaren, i varmen osv. Men heldigvis fekk an låv å komma him te Jesus den dagen.

Eg va gåkkå (dokka) ans far, d gildaste an har. Når eg va liten låg eg på feri sjå mor og far, då jaga me an far på loftet, å eg fekk liga i sengå me na mor. Om måren roppte me på "kelner" å då kom an far inn å gav oss frokost på sengå. Når u mor va i forening fekk eg ligga på feri sjå an far. då lagte me "armeriddere" å eg fekk låv å sjå derrick på TV (eg trur kje eg fekk sjå d hima). Kvar lordag elle sunndag va eg me an på fotballkamp på sletten, der fekk eg allti 10 kr te å snopa for (å d va kun dfor eg va me). Når me for him i granadaen, sporrte eg allti ka stillingen blei ;)

An far va allti gla i å gi knipar, å d e eg og. så kvar gong eg såg an far kneip me einaen, å sånn va d allti. Eg har vore me an far på sjøen, å ikkje minst i løå, der an dredde heile dagen. An Far va ein kjempeflinke mann, så fekk te akkoratt d an ville. Nevanyttigge så få, å fekk start på motorar så folk hadde gitt opp i evigheter.

An far va og ein sta mann, å an fant kje tebars te Jesus før an blei sjuke. Men han klarte det tidsnok ;) Å den sista tiå han å Mor hadde samen va ei kjempefine ti, reint åndeligt. Så i dag mens eg sitte her å skrive detta, trilla tårene ner i ansiktet... men d e ein blanding av gledestårer og tristetårer. Eg savna an far, men eg vett og at eg ska sjå an igjen.

Takk for alle goe minner far...

Hva hendte med barnelekene?

Etter å ha lest innlegget til Arne Olav om POGS ble jeg inspirert til å skrive et innlegg om de forskjellige barnelekene vi lekte da vi var små.


Jeg har en bror som nå er 15 år. Og jeg har ikke inntrykk av at han har lekt de samme lekene som vi lekte da vi var fra 7-12 år. Vi lekte "boksen av" "kongen på hauen" "gi et lite vink" "hål i hatten" "rødt lys" "andi" (derfor andi-hauen), jeg har til og med spillt vegg (med fotball, belive it or not). Nå ser jeg nesten ingen som henger på "løkka" eller som leker i veien. Hvis ungene er ute har de blitt kastet ut av foreldrene sine, fordi det er så fint vær.


I dag har jeg en følelse av at ungene sitter bak hver sin PC. De har egne hjemmesider og de har alle msn og facebook. De er med på arrangert moro og aktiviteter som fotball, speider, drill, svømming, dans, piano undervisning, kor osv... Men hvor mange leker uten at det allerede er arrangert av noen? Har barnelekene gått tapt?





Det er såfall trist! Jeg hadde mer hull i buksene enn jeg hadde bukser som var hullfri (grunnet mine lange stankelben som var alt for mye i veien). Vi syklet, sprang, hoppet strikk, hoppet tau og var ute uansett vær.





Men her om dagen såg jeg faktisk at noen jenter hoppet tau på barneskolen. Da ble jeg glad og tenkte at kanskje ikke alt er tapt. Håper jeg slipper å gå på museum for å se de gamle barnelekene vi lekte når vi var små, men at de kan leve videre i våre barn og barnebarn. Håper jeg iallefall, men det ser litt "spooky" ut.