I dag e 7 år si an"far" (morfar) Didrik "dikke" Østhus døde. Eg følte eg hadde behov for å skriva et elle aent innlegg om det i dag. Eg huska dagen godt. Hjelpepleierklassen hadde vore i haugesund på et krisesenter på besøk, å eg hadde lånt audien. På vei him, kjørte me innom Vea me bilen. Eg huska eg passerte na tante Lillian på vei ner (hu va på vei te pappa for å sei at an far va dårligge). Eg sat an barra inn i garasjen, å slengte nukklane inn. Så kjørte me te Åkra igjen på skuel. Eg hadde fått meg nye mobil, i den tiå me ikkje konne få sama nommere, så eg hadde to stk me meg i ransel. Eg kjørte him me na Inger Marie, å i det hu sko sleppa meg av me na Mor såg eg flage va på halve stång. Då visste eg at an Far va dø. I tillegg va d pappa sin 45 års dag. Så d va møkje som sjedde den dagen.
An far hadde hatt kreft et halvt år, å låg igronn på d sista. Før den ti hadde an skranta reint fysisk, å sat i rullestol. Men ingen hadde trudd at han sko dø så tidlikt, på gronn av at an va ein harhaus å hadde et knallgodt hjerta. Me hadde frykta at an kom te å ligga øve sommaren, i varmen osv. Men heldigvis fekk an låv å komma him te Jesus den dagen.
Eg va gåkkå (dokka) ans far, d gildaste an har. Når eg va liten låg eg på feri sjå mor og far, då jaga me an far på loftet, å eg fekk liga i sengå me na mor. Om måren roppte me på "kelner" å då kom an far inn å gav oss frokost på sengå. Når u mor va i forening fekk eg ligga på feri sjå an far. då lagte me "armeriddere" å eg fekk låv å sjå derrick på TV (eg trur kje eg fekk sjå d hima). Kvar lordag elle sunndag va eg me an på fotballkamp på sletten, der fekk eg allti 10 kr te å snopa for (å d va kun dfor eg va me). Når me for him i granadaen, sporrte eg allti ka stillingen blei ;)
An far va allti gla i å gi knipar, å d e eg og. så kvar gong eg såg an far kneip me einaen, å sånn va d allti. Eg har vore me an far på sjøen, å ikkje minst i løå, der an dredde heile dagen. An Far va ein kjempeflinke mann, så fekk te akkoratt d an ville. Nevanyttigge så få, å fekk start på motorar så folk hadde gitt opp i evigheter.
An far va og ein sta mann, å an fant kje tebars te Jesus før an blei sjuke. Men han klarte det tidsnok ;) Å den sista tiå han å Mor hadde samen va ei kjempefine ti, reint åndeligt. Så i dag mens eg sitte her å skrive detta, trilla tårene ner i ansiktet... men d e ein blanding av gledestårer og tristetårer. Eg savna an far, men eg vett og at eg ska sjå an igjen.
Takk for alle goe minner far...
2 kommentarer:
så fint å lesa :)
Så fint du har skreve om morfar din , Eg og va volsomt gla i ann Dikke, me sa berre Dikke, me. Trur eg kan sei med hndå på hjarta at han va det kjekkaste søskenbarnet mitt.Og det va godt at han fann veien "him",Så me konne sei på gjensyn. Gud velsigne deg i arbeidet ditt.
Legg inn en kommentar